Søren for en klatrerekord!

En dansk fjellklatrer har satt verdensrekord i å bestige de høyeste fjellene på sju kontintenter.

44 år gamle Søren Gudemann, som bor i Norge, nådde toppen av det 4.897 meter høye Mount Vinson i Antarktis 14. desember, 194 dager etter at han besteg Mount Everest i Asia, skriver Berlingske Tidende.

Dette er 20 dager mindre enn den gamle rekorden på 214 dager.

2. juli besteg han Mount McKinley i Nord-Amerika.
24. juli nådde han toppen av Europas høyeste fjell Elbrus.
5. september besteg han 2.229 meter høye Kosciusko i Australia.
30. september sto han på toppen av Afrikas høyeste fjell, 5.896 meter høye Kilimanjaro.
26. november besteg han 6.959 meter høye Aconcagua i Sør-Amerika.

Den forrige rekorden på å bestige de sju fjellene hadde Gary Ball og Rob Hall fra New Zealand.

Det finnes også en annen variant av The seven summits, som inkluderer Oceanias høyeste fjell, 4.884 meter høye Carstenz Pyramid (også kalt Puncak Jaya) i Western New Guinea/Indonesia, i stedet for Kosciusko. Den rekorden holdes av briten Andrew Salter og er på 297 dager, men fordi lokale myndigheter nekter de fleste tillatelse til å bestige Carstenz Pyramid kjempes det i stedet om en alternativ rekord som omfatter Kosciusko.

En studietur til Oppkuven

En friluftslivstudent ved Norges idrettshøgskole trengte deltakere til en tur, og jeg var så heldig å være blant de femti prosentene som ble forespurt og kunne delta. Hennes oppgave var å ”arrangere, gjennomføre og evaluere” opplegget for en tur for en gruppe mennesker. Hun skriver: ”Mitt første opplegg er en sykkel/gå-tur i marka med mål om å komme til toppen av Oppkuven for å beundre utsikten over marka! I tillegg skal vi lage en tre-retters middag (helst på bål) lørdagskvelden.”

Som sagt, så gjort. Katta ble levert til en tante, og vi andre møttes ved varmestuen på Damtjern lørdag formiddag, medbringende sykler og annet turutstyr. I tåke så tykk at det var hakket før vi tok på regntøyet, tråkket vi i vei innover Krokskogen. Første overraskelse var at det gikk lettere enn fryktet å sykle med stor ryggsekk. Her må bemerkes at jeg var skikkelig gæern og hadde droppet hjelmen, for den hadde garantert dunket borti sekken.

Ved Gagnumseter tok vi skarpt til venstre og syklet oppover bakkene mot Oppkuvvannene. Ca ved lille Oppkuvvann sluttet veien, syklene ble parkert og vi tok beina fatt, på utkikk etter en passende leirplass. Vi tok en titt på hytta ved vannet, konstaterte at det ikke hadde noe for seg å gå langs bredden og fulgte så blå- og rødmerket trasé langs store Oppkuvvann. I stikrysset ca midt på sørbredden tok vi av i retning Oppkuven, og fant en fin leirplass på odden et par hundre meter fra krysset.



Tåka tilsa at det ikke var noe poeng å bestige toppen, så mesteparten av dagen ble brukt til å sitte rundt bålet, bare avbrutt av noen vedsjauer. Intet bål uten røyk, host host, men det oppveies til de grader av koselighetsgehalten i bålseansen. Og maten? Nydelig! Tursjefstudent Elisabeth hadde laget ørret med persille til forrett, bitene lå i folie og ble varmet på bålet. Hovedretten var marinert kylling med masse forskjellige grønnsaker. Kjøttet var ferdig oppskåret hjemme og ble stekt på bål, risen ble kokt i gryte, og grønnsakene ble kuttet og frest på stedet. Mektig prikk over i’en i hovedretten var kantareller, som ble frest i panne og tilsatt fløte til en kaloririk sausbombe. Til dessert var vi lovet pannekaker, men den røra ble tatt med hjem igjen, vi var rett og slett for mette…

Dette er interessant: Det skal ikke så mye til å overgå pølser og lompe som bålmat på tur. Litt tenking og noen praktiske forberedelser hjemme, og det blir så mye, mye bedre! Skal en på langtur over mange dager med tung oppakking er kanskje den lette gore tex-maten å foretrekke (jeg pleier å si gore tex fordi jeg aldri husker navnet Dry Tech, eller Real turmat, som det egentlig heter), og min erfaring er at den er god, men en bør ha gått litt mer enn et par timer.

Her må skytes inn at vi gjerne mottar mattips/-erfaringer fra andre turfolk. Inn i spaltene, folkens!

En annen ”interessant” opplevelse var denne: Tåka ble bare tettere og tettere utover ettermiddag og kveld, og terrenget var ganske kronglete. Alle tre opplevde at det var utrolig lett å gå seg bort! På små, nødvendige ærend i buskene gikk vi ikke så langt fra leiren, men likevel hadde alle tre en ooops-opplevelse med at ”her er det lett å miste retningen”. Det gikk bra, men lykt hjelper ikke mye i tåke og mørke. Det er som en vegg rundt en, bare et par meter sikt. Uventet å oppleve i Marka, og nyttig lærdom.

Utpå kvelden forsøkte vi å lage bål i lavvoen, det ble en del røyk pga rå ved, men telteieren fikk et visst grep om sakene. Dermed vanket frokost laget på innebål søndag morgen. Deilig.



Etter kraftig regn kom endelig solen utpå formiddagen, og etter mat, prat og kaffe kom vi oss omsider av gårde. Vi besteg Oppkuven via blåstien som starter i vestenden av st Oppkuvvann. På toppen fant vi det fine utsiktstårnet som tar oss høyere enn de 704 meterne, men ikke alle likte klatreturen i stigen opp. Det hadde gjort seg å fjerne noen trær så utsikten hadde blitt enda bedre, men slikt er vel ikke lov i et naturreservat. Uansett får en fint utsyn over Marka her oppe fra. I det fjerne ser vi Sandungen og andre store vann, Linderudkollen hoppbakke, Tryvannsåsen med sine master og tårn, Oslofjorden og diverse fjell. Gaustatoppen SKAL være synlig, men den er nok bak noen høye grantopper.



Retur samme vei og en fin liten sykkeltur til Damtjern. Varmestuen var betjent denne helgen, men nærmet seg stengetid, og derfor vanket det gratis vafler til hele gjengen! Takk og takk!

Vi får håpe turstudenten fikk noe ut av opplegget, vi andre fikk det definitivt! Personlig var vel den største utfordringen knyttet til ”tabula rasa”-delen av opplegget, nemlig å si ja til å bli med på en tur jeg ikke visste noe særlig om. Detaljene kom bare en dag eller to før avreise. Den største ulempen knyttet til sånne fine turer, er at undertegnede bare vil ut igjen så fort som mulig!

Oktober 2005

Spennende Barlindåsen

Nyt utsikten fra Barlindåsen!

Barlindåsen er en langstrakt rygg som ligger øst i Maridalen – vest i Lillomarka. Fra toppunktet på 407 moh er det fin utsikt utover dalen og byen i det fjerne. Mot nordvest sees Kikuttoppen og Maridalsalpene. Toppen på Barlindåsen er et ypperlig sted å slå seg ned med matpakke og kanskje et lite kaffebål, men husk at bålbrenning bare er tillatt i perioden mellom 15. september og 15. april.

Det er fine sykkelmuligheter innover fra Kjelsås langs østsiden av Maridalsvannet, forbi Sander gård og til Sandermosen stasjon, som er et godt utgangspunkt for bestigning av Barlindåsen. Turen kan gjøres kortere ved å ta toget eller bilen til Sandermosen. Det er blåmerket sti som starter så og si på stasjonsområdet.

Følg blåstien oppover i åsen. Der det flater ut, før det begynner å gå ned igjen, tar du nordover (rett venstre når du kommer fra Sandermosen) på en umerket, men tydelig sti som bringer deg til toppen av Barlindåsen.

Du kan gå tilbake igjen samme veien, eller lage en rundtur ved å gå videre på stien langs åsryggen og ned på nordsiden. Herfra kan du følge grusveien tilbake til Sandermosen stasjon, eller f.eks. gå opp mot serveringsstedene Sinober eller Lilloseter. En spennende variant er å ta en avstikker ned i Styggedalen, som går på "baksiden" (østsiden) av Barlindåsen. Her er det smalt, fuktig og kronglete. Om vinteren går det skispor gjennom denne spennende lille dalen.

Ha alltid med deg kart og kompass! Du kan f.eks bruke det nye, detaljerte turkartet "Kikut" i målestokk 1:25.000 fra Statens kartverk. Kartet er laget i plastpapir og skal være mer holdbart enn papirkartene. Du kan også bruke det vanlige turkartet "Oslo Nordmark sommer 1:50.000", eller 1:25.000-kartet for Lillomarka. Sistnevnte selges lokalt, bl.a. på Sinober og Sportshuset på Storo.

Turtipset er tidligere publisert i "Talefoten", bydelsavis/menighetsblad i Grefsen-Kjelsås.


Gryte sørøst for Tveitsetra

Nå gjenstår det bare noen få poster i kjentmannsheftet!
Den foreløpig siste avkrysningen skjedde søndag 13. november, og denne gang gikk turen til en "gryte" sørøst for Tveitsetra i Vestmarka. Et stort hull i terrenget er dannet av en gassblære i fjellgrunnen, som for 250 millioner år siden var en flytende, gassrik lava. Et spennende naturfenomen, ikke så lett å få tatt et godt bilde av det, synes jeg, men vel verdt turen!

Gryte ved Tveitsetra, post 5

Dette ble en ettermiddagstur. Brukte bil, parkerte ved Solli gård i Asker, gikk turveien innover til Myggheim og så forbi Asdøltjern. Fulgte blåmerket sti fra vestsiden av vannet, og fant posten ved å følge beskrivelsen i heftet.
Du kan også få noen tips om veien på debattforumet på www.kjentmannsmerket.org